Nasjonale kulturminneinteresser i by

Lillehammer ligger ved nordenden av Mjøsa. Byen er omgitt og innrammet av sterke landskapsformer og markerte sammenhengende vegetasjon. Landskapet rundt byen er sterkt nord-sør orientert. Vassdragene Bæla, Skurva, Mesna og Åretta bidrar til oppdeling av landskapet i retning øst-vest.

Kulturlandskapet som omgir byen utgjør en helhet og er viktig for byens identitet og særpreg. I fjernvirkning preges byen av en åpen og grønn villabebyggelse. Innfartsårene fra vest og sør gir en vakker adkomst, der særlig Vignesbrua og Søre Ål kirke markerer inngangen til bebyggelsen.

Kategori

Kjøpstad.

Utgangspunkt

I august 1827 vedtok Stortinget å opprette et kjøpstadsanlegg i nordenden av Mjøsa, Lillehammer og Vingnes. Valget av lokaliseringen er klart knyttet til beliggenheten i knutepunket mellom vannveien over Mjøsa og landeveien – den gamle kongeveien – mellom Christiania og Trondheim gjennom Gudbrandsdalen.

Lillehammer var den første innlandsbyen som ble anlagt i Norge etter bergverksbyene Røros og Kongsberg på 1600-tallet. Byen ble anlagt for å fremme handel med varer til og fra Gudbrandsdalen. Jordbruksvarer fra dalen ble transportert på landevegen til Lillehammer og Vingnes, hvor varene ble lastet om og fraktet videre på Mjøsa mot hovedstaden, med båt om sommeren og på isen om vinteren. De industrielle mulighetene som lå i vannkraften i Mesnaelva var også et viktig argument for plasseringen av den nye innlandsbyen.

Byplanen fra 1827, av amtskonduktør Buchholz, la ut den fremtidige byen i form av et rent rutenettmønster, fire kvartaler bredt og tretten kvartaler langt, der alle kvartalene var kvadratiske og like store, og alle gatene hadde samme bredde. Byen fikk fullverdige kjøpstadsrettigheter fra 1842.

Utviklingstrekk

Landbruk

Før 1827 fantes det bare gårdsbebyggelse i området for kjøpstadsanlegget.  Ved Hammer gård var det kirke og markedsplass hvor det i lengre tid hadde vært årlige markeder med betydelig omsetning. Flere av de gamle gårdstunene er fortsatt intakt. Lillehammer sentrum er omgitt av et jordbrukslandskap, som med sine gårdstun, danner en karakteristisk ramme om byen.

Handel

Byen vokste sakte de første årene. Fra den ble opprettet og helt opp til 1912 skjedde byveksten etter de planene som ble trukket opp ved grunnleggingen i 1827. Langs Storgata og i området rundt kirka og Søndre park finner en den eldste bebyggelsen i Lillehammer. Her var knutepunktet mellom frakttrafikken på Mjøsa og videre trafikk nordover på kongevegen. I 1860 lå bygårdene tett i tett langs Storgata gjennom hele byen. Ellers var det bare enkelte tverrgater som var bebygd. Mesnaelva markerte et skille i byen. Bygårdene bestod, med få unntak, av panelte tømmerhus i empirestil. Byggeskikken fra bygdene omkring ble overført til byen. Langs gata lå våningshusene. I bakgårdene lå staller, pakkbuer, verksteder og bondestuer der bønder med ærend hos kjøpmannen kunne overnatte. Det finnes fremdeles eksempler på slik bakgårdsbebyggelse, selv om mye er gått tapt etter 1960.

Kommunikasjon/samferdsel

Gamlevegen, gutuene og Vinterbrøyta er de mest markante vegfarene fra byens etablering. Gamlevegen er en del av kongeveien fra Christiania til Trondheim. Gutuene går mellom de gamle gårdstunene og utmarka i retning øst-vest. Vinterbrøyta er forbindelsen fra Hammer gård til bryggene ved Berget i nordenden av Mjøsa. Stedet har vært trafikknutepunkt siden 1600-tallet. Her skjedde omlastingen fra land til vann på strekningen Gudbrandsdalen - Christiania. Kontakten og nærheten til utmark og fjell var viktig og Gamle Norseterveg er et eksempel på dette.

I 1841 ble det første dampskipet satt i rutetrafikk på Mjøsa, og på 1850-tallet ble jernbanen mellom Christiania og Eidsvoll bygd ut. Dermed ble avstanden til hovedstaden betraktelig mindre. Samtidig ble veianleggene nordover i Gudbrandsdalen utbedret fra 1854, og Lillehammer forsterket sin rolle som porten til Gudbrandsdalen. Thorstadbua ved brygga på Berget er bygd i 1857. Steinpakkhuset ved sundet i Mjøsa er et tydelig minne om skipstrafikken over Mjøsa. Brygga er et av byens få tilknytningspunkter til Mjøsa.

Lillehammer fikk jernbaneforbindelse med Christiania i 1894. Dette stimulerte både industri og handel. Mange flyttet til byen. Jernbanen er den viktigste forklaringen på at byen vokste raskt omkring århundreskiftet. Industrien fikk lettet tilgangen på råstoffer, og vegen til det nasjonale markedet ble kortere. Handelsnæringen måtte fornye seg på grunn av økt konkurranse utenfra. Bondehandelen med et bredt varetilbud forsvant til fordel for nye spesialforretninger. Allerede i 1896 var banen forlenget nordover Gudbrandsdalen til Sel. Bygningene knyttet til banen ble tegnet av Statsbanens egen arkitekt, Paul Armin Due. De største stasjonsbygningene, som Lillehammer stasjon, ble bygget i mur. I 1921 var forbindelsen over Dovrefjell til Trondheim ferdig.

Omkring 1900 var Lillehammer i sterk vekst. Lillehammers befolkning ble mer enn fordoblet på 30 år, fra 1832 innbyggere i 1890 til 5189 i 1920. I denne perioden ble byen utvidet med sveitserstilsbebyggelse innenfor rutenettplanen. Et nytt trekk på byhusene fra denne perioden er de store butikkvinduene, og en større skala enn empirebebyggelsen. Fra 1890-tallet ble det også bygget frittliggende villaer i sveitser- og dragestil.

Industri

Håndverk og småindustri var en viktig næring i Lillehammer hele 1800-tallet. . Ovenfor for Storgata og nord for Mesnaelva ligger Mesna Bruk. Sør for Mesna Bruk ligger Brenneriet fra 1842. Nedenfor Storgata ligger teglsteinsbygningene til Lillehammer Aktiemølle og nedenfor den, Gudbrandsdalen Uldvarefabrik. Lillehammer ble i 1894 Norges femte by med elektrisitetsverk. Elektrisiteten var i første omgang myntet på industrien. Bygningene til både kraftstasjonens øvre anlegg fra 1917 og nedre anlegg fra 1921 ligger intakt. Omkring i byen ligger også flere tranformatorkiosker i nybarokk stil fra 1920-tallet. I tillegg er både øvre og nedre kraftstasjon bevart, og samlet gir dette et godt inntrykk av områdets bruk og utvikling. Den kraftkrevende industrien ble lagt langs Mesnaelva, og den bevarte industribebyggelsen og kraftstasjonene er viktig som en dokumentasjon på et viktig utviklingstrekk for Lillehammer som by, og som viktig kunnskap om arbeidsprosesser, teknologi og sosialhistorie 

Mesna Bruk

De to store produksjonsbygningene på Mesna bruk; verkstedsbygningen og støperibygningen er oppført på 1940-tallet. De er eksempler på store industribygninger langs Mesnaelva, og denne bebyggelsen mot elva er viktig å ta vare på. Som kilde til historisk utvikling og kunnskap om industri er det viktig at bygningene fortsatt opprettholder sin form/lesbarhet selv om de tas i bruk til andre formål.

Løkkegata

De første tiårene etter at Lillehammer ble grunnlagt i 1827 ble det bygd mange våningshus mot gata i en etasje med tilhørende uthus/verksteder bakenfor. Uthusene og verkstedene har hatt en funksjon som i mange tilfeller er gått ut av bruk. Mange uthus har derfor blitt borte, og bygningstypen er derfor minst like bevaringsverdig som våningshusene. Disse bygningene er også en kilde til kunnskap om en måte å leve på som nå er opphørt i Lillehammer. I området rundt Løkkegata er denne karakteren med små og enkle bolighus og uthus fortsatt godt bevart, og i tillegg er den gamle eiendomsstrukturen i byen med lange smale eiendommer fra gata og innover i kvartalet fortsatt lesbar. Det er registrert få slike områder på landsbasis.

Villabebyggelse

I 1912 ble en plan for villabebyggelse utenfor den tette byen vedtatt. Bestemmelsene gjaldt også for byggebeltet i Fåberg kommune som lå langs bygrensen. Planen gir et romantisk gatebilde med buede traseer tilpasset terrenget. Lillehammer har fra perioden 1912-1940 store innslag av nybarokk og funksjonalistisk villa-arkitektur av meget høy kvalitet. Flere steder danner grupper av slike villaer karakteristiske, helhetlige miljøer. De mest intakte villaområdene er bebyggelsen omkring Sportsplassen sør i byen og området langs Th. Lundes veg nordøst for sentrum. Rundt Sortsplassen var det i første rekke borgerskapet som bygde, og villaene er gjennomgående større der enn i resten av byen. Villaområdet nordøst for byen er preget av Lillehammers sterke kunstnerkoloni tidlig på 1900-tallet. Der bygde blant andre Sigrid Undset, Alf Lundeby, Thorvald Erichsen og Kristen Holbø.

Av verdifulle enkeltbygninger kan nevnes: Løkka i Gamlevegen fra ca 1905 - tegnet av Herman Major Backer, bolig til disponent Bache-Wiig i Hougners gate 20 fra 1911 - tegnet av Magnus Poulsson, Thorvald Erichsens tømmerhus med atelier i Erik Bues veg fra 1912 - tegnet av Arnstein Arneberg, Alf Lundebys atelier i Nordsetervegen fra 1915 tegnet av - Magnus Poulsson, Axel Thallaugs villa fra 1918 (nå Nansenskolen) - tegnet av Kristofer Lange, Kristens Holbøs hus i Kristen Holbøs veg fra 1924 - tegnet av Arnstein Arneberg og Rosenbergs villa på naboeiendommen fra 1938 tegnet av Otto Scheen. De lokale arkitektene Fredrik Pettersen, Arne Jensen og Øyvind Lande tegnet også villaer av høy kvalitet i perioden 1910-1940. I denne sammenhengen må også den funksjonalistiske restauranten i Søndre Park fra 1932, tegnet av Fredrik Pettersen, trekkes fram.

Arbeiderboliger

Busmoen var det siste ledige arealet innenfor bygrensen. Det ble avsatt til industri og arbeiderboliger. Blant de første husene som ble reist, var fem boliger etter hagebyidealet til arbeidere på Mesna Træsliperi i 1911. Boligene ble reist på dugnad og med støtte fra fabrikkens disponent, Bache-Wiig, og etter tegninger av Magnus Poulsson, som samme år hadde tegnet disponentens bolig. Arbeiderboligene bygger videre på Poulssons vinnerutkast til Polyteknisk forenings konkurranse om egne hjem for arbeidere, en konkurranse han vant i 1909, samme år som han startet sin praksis i Norge. Husene er et tidlig eksempel på hageby for arbeidere i Norge, men det er i dag bare et av husene som framstår i original forfatning.

Busmoen ble fram til 1940 bygget ut med industri og frittliggende arbeiderboliger på 1 ½ etasje. Denne bygningsmassen ligger intakt, men mange av industrilokalene er nå konvertert til kontorer og boliger. Etter krigen ble den nordre delen av Busmoen bebygget med firemannboliger i mur, langs Olsen Bergs gate. Rett nedenfor ble området i 1948 utvidet med vertikaldelte tomannsboliger langs Nøttetrevegen, tegnet av Bjarne Ellefsen. Disse er tidlige eksempler på elementhus i bindingsverk. Lengst sør på Busmoen, ut mot Mesnaelva, er det et tidlig eksempel på rekkehus. Der ble et sammenhengende rekkehus med 10 leiligheter bygget som arbeiderboliger i 1952.

Turisme/sanatorier

Allerede på 1800-tallet var det utenlandske turister i Lillehammer. Jernbanen gjorde i 1894 reisen fra Christiania enklere, og åpnet for et større volum på turismen. Mange kom for å oppleve naturen, og Mesnafossen og skiløypene var viktige trekkplastre. Lillehammer største turistattraksjon var likevel De Sandvigske samlinger, som fra 1904 holdt til på Maihaugen. Byen ble en ”rekreasjonsby” som Sverre Pedersen senere kom til å betegne den, takket være det tørre gode klimaet. Turismen ble en viktig næring i Lillehammer. I 1920 var 6 % av befolkningen over 15 år engasjert i hotell- og kafedrift. Lillehammer hadde da 17 hoteller og sanatorier med 437 gjester til stede. Det var langt over andre byer av tilsvarende størrelse, med unntak av Hamar. Omkring 1915 lå åtte pensjonater og hoteller i en halvsirkel rundt byen. Hotell- og pensjonatdriften betydning for byen var dermed større enn det folketellingen i 1920 viser.

Ved århundreskiftet herjet tuberkulosen. Siden lufta i Lillehammer ble regnet som tørr og sunn, fikk byen flere sanatorier som tok imot lungesyke. I 1915 ble Lillehammer Sanitetsforening Tunberkulosehjem bygget. Den store trebygningen står fremdeles intakt som en del av Revmatismesykehuset. Mange av Lillehammers fremtredene innbyggere hadde startet med et kuropphold. Etter hvert var ønskene om helbredende opphold blitt videreført til ønsker om mer generell rekreasjon, ro og naturopplevelser for folk med penger. Slik var grunnlaget lagt både for hotell i sentrum, hoteller og pensjonater oppover mot skogen og på fjellet. I innenfor bygrensen lå de etablerte hotellene, som kunstnerhotellet Breiseth, Grand Hotel og Victoria. Disse bygningene er viktige historiske eksponenter for turistnæringen.

Stortorget

Hver vinter i februar ble det holdt marked i Lillehammer. Markedsplassen foran Hammer gard ble for liten i 1870-årene, og byen kjøpte grunn til en ny og større markedsplass nærmere handelssentrum.

I 1907 ble Stortorget anlagt der, og Lillehammer fikk faste torgdager. Da kunne bøndene selge produktene sine direkte til byfolket uten kjøpmannen som mellomledd. Stortorget er i dag preget av enkeltbygninger fra 1900-tallet av høy arkitektonisk verdi, som Norges Bank og Breiseth hotell fra 1913, tegnet av Wollebæk og Jürgensen i kompaniskap, Lillehammer kino tegnet av Erling Viksjø på 1960-tallet og Lillehammer Kunstmuseum tegnet av Snøhetta før OL i 1994.

2.verdenskrig

Lillehammer ble hovedkvarter for den tyske okkupasjonsmakten på slutten av 2. verdenskrig. Villaen Trararo i Messenlivegen der Gestapo holdt til, og en stor bunkers bygd i tilknytning til Lillehammer Turisthotell er eksempler på byggverk fra denne tiden som fortsatt er bevart.

Norges Bank på Stortorget spilte en viktig rolle i de første dagene av krigen, da alt gullet i Norges Bank i Oslo ble flyttet til Lillehammer.

Etter 1950 og OL i 1994

Fram til omkring 1950 utviklet Lillehammer seg stedegent og fikk tydelige særtrekk. Et tydelig tidsskille avspeiler seg i bebyggelsen omkring 1950-60. Da kom overgangen fra den klassiske byplanleggingen til den moderne areal- og oversiktsplanleggingen.

En sentral del av Lillehammers identitet er i dag knyttet til OL i 1994. De viktigste kulturminnene etter arrangementet finner vi i Olympiaparken. Lokaliseringen av Olympiaparken med Håkonshall, Lysgårdsbakkene hoppanlegg og freestyle anlegget i lia bakenfor samt skiskytter - og langrennsarenaen med sine løyper innover i marka, har i hovedsak bakgrunn i tre forhold. Det ble tatt utgangspunkt i minst mulig transportavhengighet og etablering av en større idretts - og friluftspark inntil byen og Mesnavassdraget. I tillegg var hensynet til byens identitet og kulturlandskapet svært viktig.

Olympiaparken er viktig som lokal idretts - og friluftsanlegg og som nasjonalt idrettsanlegg. Områdene er lett tilgjengelig fra sentrum og de største boligområdene inntil og rundt sentrum. Dette har stor betydning i forhold til transportbehovet både ved større arrangement og for den daglige bruken og var et viktig miljøkriterium for lokalisering. En samlet park gir i tillegg muligheten for å bevege seg mellom anleggene og bruke hele området som en idretts – og friluftspark.

Det ble vist respekt for landskapet ved blant annet å etablere klare avgrensninger mellom natur og anlegg. Anleggene ble lagt godt inn i terrenget blant annet for å bevare opplevelsen av det viktig kulturlandskapet nær sentrum. Hoppanlegget ble i tillegg lokalisert i god avstand fra Lysgård som er et fredet gårdsanlegg. I tråd med tradisjoner er veier og parkeringsanlegg konsekvent lagt i overgangen til skog og kulturlandskap.

Verdivurdering

Lillehammer sentrum har i dag en markant egenart. Byen er klart den best bevarte historiske trebyen ved Mjøsa. Særpreget er knyttet til byens beliggenhet i landskapet, kvartals- og eiendomsstruktur og målestokk. Verdien er knyttet til miljø fremfor enkeltbygninger. Lillehammers identitet knytter seg fortsatt til handel og turisme med det markante og egenartede bygningsmiljøet som en viktig ramme. Lillehammers byutvikling er også sterkt knyttet til ferdsel, varetransport og handel. Særlig er dette tydelig for byutviklingen i 1800-årene og første del av 1900-årene.

Lillehammer er ”Gudbrandsdalens by” og er viktig som identitetsfaktor for et relativt stort omland. I stor utstrekning dreier dette seg om handelsbyen Lillehammer, men det har også sammenheng med Lillehammers som ”helseby” og ”kunstnerby”, adminstrasjonssentrum og som regionalt skole- og utdanningssentrum.

Småskalabebyggelsen er dominerende med tradisjonell 1800-talls trearkitektur innenfor en usedvanlig stormasket rutenettsplan, et preg som er sterkest langs Storgata – selv der hvor sen 1900-talls trearkitektur erstatter den eldre. Innenfor dette stramme mønsteret fremtrer ”industriparken” langs Mesna med en vesentlig oppmykende kontrast.

Det indre av kvartalene og kvartalene øst og vest for Storgata er åpnere og med mindre arkitektonisk kontinuitet. En del av sentrumsområdets karakter er funksjonsblanding. En vesentlig opplevelseskvalitet i denne byen er også det sterke nær samspillet mellom bebyggelse og storslagent jordbrukslandskap mot øst.

Storgata og de gamle ferdselsårene som Gamlevegen og Vinterbrøyta er en del av den overordnete strukturen for kommunikasjon og transport. Det samme gjelder den viktige ferdselen fra vann til fjell og utmark via Sundgata, Vinterbrøyta og Gamle Norseterveg.

De historisk viktigste områdene i Lillehammer er jernbaneanlegget, miljøene ved Bryggegata, villaområdene sør for Søndre gate, områdene som sokner til Bankgata, Nedre Lysgårdsveg, Th. Lundes veg/Forstmester Barths veg/Nordsetervegen, boligmiljøer på Busmoen og industriområder med kraftverk ved Mesna. Det er dessuten grunn til å fremheve hva Mesnaelva, med sine industriområder midt inne i byen, tilfører Lillehammer. Ikke minst er kraftverksdammen med det omliggende landskap viktig. Busmoen forteller om arbeidernes kår.

Sentrum er dels direkte omkranset og ”definert” gjennom kontrast av en åpen ”villaby” fra slutten av 1800-årene og frem til andre verdenskrig. Det gir en sjeldsynt og sterkt sjarmerende bykarakter som med sin grønne profil har stor betydning for den overordnete virkning av byen i landskapet. Samtidig er en lang rekke av villaene av høy arkitektonisk kvalitet og danner særegne miljøer som i seg selv har betydelig verneverdi. Et særtrekk er også de mange gamle laftebygningene

Maihaugen, De Sandvigske Samlinger, og Sigrid Undsets bolig Bjerkebæk er også blant elementene med betydelige verdier som skaper nasjonal interesse for Lillehammer.