Fagenhet for kulturarv har som hovedarbeidsoppgaver forvaltning av nasjonalt og regionalt verneverdige kulturminner i fylket. Vi fordeler tilskudd til fredete bygninger og anlegg fra Riksantikvaren, fylkeskommunale midler til verneverdige bygninger og tilskudd til museer i fylket.
Fylkeskonservator Kjell Marius MathisenTlf: 61 28 93 72Mob: 412 10 421
Fylkeskommunen skal så langt det er mulig gi kommunene hjelp og veiledning i planleggings- og utbyggingsspørsmål etter loven (pbl §§ 12-2, 12-3) og skal kompetanse i tråd med dette. Kommunene og de regionale myndighetene skal samarbeide om sine planoppgaver etter pbl. (§ 9-3, 14, 16.). Det betyr at fylkeskommunen kan/skal delta som veileder i planprosessene. I praksis vil det si å komme med ev. innspill fra fylkeskommunen om regionale interesser i planområdet – og i tillegg veilede om prosessen og om innholdet i plandokumentet. Å ivareta regionale interesser i kommunale planer etter pbl betyr at fylkeskommunen skal bidra med et regionalt perspektiv på planene. De skal legge vekt på det som har regional betydning – dvs. ikke bare innen planområdet og kommunen som det ligger i. Bakgrunnen for de regionale interessene er nasjonale føringer for arealplanlegging som beskrives i offentlige utredninger, rikspolitiske retningslinjer, lover som gjelder arealbruk, forskrifter m.m. Disse er videre konkretisert i fylkesplanens retningslinjer for areal- og ressursbruk.
Oppland fylkeskommune er satt til å ivareta nasjonalt og regionalt verneverdige kulturminner og kulturmiljø i sitt fylke. Det er et nasjonalt mål å redusere tapet av kulturminner. Kulturminnevernet har de siste årene lagt vekt på å ivareta større, sammenhengende kulturmiljøer, mot tidligere praksis som i stor grad innebar punktbevaring av kulturminner. De fleste kommunene har liten kompetanse når det gjelder kulturminner, spesielt innen arkeologi. Mange av plansakene i Oppland berører fornminner og andre verneverdige kulturminner. For at forholdet til disse skal være avklart, slik lov om kulturminner §§ 8 og 9 krever, må kulturminnemyndighetene ha til uttalelse de fleste arealplansaker i fylket. For kulturminnevernet er det derfor vanskelig (og lovstridig) å prioritere vekk saker, men interne rutiner i fylkeskommunen, med blant annet felles uttalelser, gjør arbeidet mer effektivt. Kulturvernavdelingen ser kommune-/delplaner som et viktig verktøy for å ivareta kulturminner. Kulturvern vil derfor legge enda større vekt på uttalelser til, og arbeidet med, kommune-/delplaner. Kjente fredete kulturminner og kulturmiljø bør, så langt det er mulig, vises på plankart som båndlagte områder etter lov om kulturminner. Kulturvern vil oppfordre kommunene til å sikre viktige kulturmiljø som ikke er fredet gjennom å båndlegge dem for framtidig bevaring.
Kommunen kan utarbeide kommunedelplan for kulturminner og kulturmiljøer. Planen bør knyttes opp mot arbeidet med kommuneplanen og utgjøre en del av premissene for den overordnete arealdisponeringen som skjer gjennom kommuneplanens bindende arealdel. Dersom kommunen gjennom arealdelen vil sikre kulturminner og kulturmiljøer, må områdene vises som båndlagte områder i kommuneplanens arealdel – som i neste omgang sikres gjennom regulering eller fredning. I arbeidet med kommuneplanen bør kommunen kartlegge hvilke landskap, historiske strukturer og bygningsmiljøer som skal taes vare på. Kunnskap og bevissthet om stedets viktigste landskapstrekk og kulturspor bør ligge til grunn for arbeidet med kommuneplanens arealdel, slik at valg av for eksempel utbyggings-/fortettingsområder og kommunikasjonslinjer tar hensyn til disse verdiene.
Kommunen kan følge opp kommune(del)planen med sikring av kulturminner og -miljøer gjennom regulering til spesialområde bevaring, og med vedlikehold- og skjøtselstiltak. Det siste etter avtale med regional kulturminneforvaltning. Regulering til spesialområde bevaring vil i mange tilfeller være et godt virkemiddel for å ivareta kulturminneinteressene. Når et område er regulert til spesialområde, bør formålet med reguleringen være klart formulert, og dette bør gjenspeiles i gode og entydige reguleringsbestemmelser. Forholdet til automatisk fredete kulturminner avklares gjennom behandlingen av planen.
Alle planer etter pbl skal sendes fylkeskommunen til høring. I tabellen nedenfor det fram hva hva kulturminnemyndighetene i Oppland fylkeskommune legger vekt på i de ulike plantypene.
Vi minner om at både saker til uttalelse og vedtatte plankart skal sendes fylkeskommunen i to eksemplar, ett til fagenhet for kulturvern og ett til fagenhet for regional utvikling. Saker kan med fordel sendes parallelt elektronisk. Vi anbefaler at kart i pdf-format georeferes, noe som gjør det lettere for kulturvern å benytte plankart i sine lokale kartsystemer.
I henhold til gjeldende forskrifter til Lov om kulturminner er fylkeskommunen delegert ansvaret for å ivareta de samlete verneinteresser knyttet til kulturminner i plan- og utbyggingssaker. Alle kulturminner eller spor etter menneskelig virksomhet fra før reformasjonen, det vil si før år 1537, er automatisk fredet etter § 4 i Lov om kulturminner (kulturminneloven). I forbindelse med plan- og utbyggingssaker kan fylkeskommunen kreve at det foretas arkeologiske registreringer forut for en eventuell godkjenning av planen. Tiltakshaver har etter kulturminnelovens § 9 plikt til å undersøke om tiltaket vil virke inn på automatisk fredete kulturminner. Det vil som regel innebære en befaring eller registrering av det aktuelle planområdet av arkeolog fra fylkeskommunen. Fylkeskommunens kulturvernavdeling skal gi uttalelse til følgende planer etter plan- og bygningsloven: Reguleringsplaner, bebyggelsesplaner, kommuneplaner, kommunedelplaner, konsekvensutredninger, konsesjonssøknader, søknader om dispensasjon m.v Registreringsarbeidet vil bli varslet i forbindelse med vår behandling av den foreliggende planen eller forhåndsvarsel om denne. Erfaringer har vist at det kan være en fordel for kommuner og andre tiltakshavere å kontakte fylkeskommunens kulturvernavdeling så tidlig som mulig i planprosessen. Dette for å få avklart forhold som vedrører kulturminner, og for å unngå forsinkelser. På denne måten blir kulturverninteressene premissgivende for arealbruken i det videre planarbeidet og hensynet til kulturminnene kan ivaretas gjennom hele prosessen. Det tidsmessige omfanget av en arkeologisk registrering kan variere fra noen timer til flere uker avhengig av planens omfang og det berørte områdets potensial for kulturminner. På grunn av snø og tele samt dårlige lysforhold er det som regel ikke mulig å foreta arkeologiske registreringer om vinteren. Dette betyr at feltsesongen i Oppland vanligvis begrenser seg til tidsrommet 1. mai til 15. oktober i høyereliggende og snørike områder, og kanskje noe tidligere i lavereliggende og tørrere strøk.
Når registreringen er gjennomført utarbeider fylkeskommunen uttalelse og denne oversendes tiltakshaver, som i de fleste tilfellene vil være kommunene. Arkeologisk rapport oversendes både grunneier og kommunen så snart denne foreligger.
Ettersom fylket er snødekt store deler av vinteren, må en del registreringer utsettes til det er bart og tela har gått. Det er derfor å anbefale at saker sendes fagenhet for kulturvern så tidlig som mulig slik at forholdet til kulturminnene kan avklares så tidlig som mulig i planprosessen. Kulturvernavdelingen har derfor satt en frist på 15. september for saker som skal behandles i inneværende år og fram til snøen går neste år. For saker som ligger i områder som er sørlig utsatte for snø, bør sakene sendes innen 1. september. I perioden 15. oktober til 1. mai vil fylkeskommunen om nødvendig be om utsatt frist for uttalelse inntil arkeologiske registreringer lar seg gjennomføre. Dersom fylkeskommunen ikke kan overholde den oppsatte fristen har fylkeskommunen etter kulturminneloven rett til 3 måneders forlenget frist for å behandle arealplaner. Riksantikvaren kan på forespørsel forlenge denne fristen. Regulerings- og bebyggelsesplaner kan ikke vedtas før forholdet til automatisk fredete kulturminner er avklart og kulturvernavdelingen har avgitt endelig uttalelse.
Det anvendes forskjellige metoder for å registrere kulturminner. Mange synlige kulturminner er registrert tidligere og markert med R på Økonomisk kartverk. Registreringene er innarbeidet i den nasjonale fornminnedatabasen. Mange kjente fornminner er ikke innarbeidet i dette registeret. Opplysninger om kulturminner på en eiendom kan fås ved å henvende seg til kulturvernavdelingen i fylkeskommunen. Registreringene på Økonomisk kartverk er langt fra fullstendige, ofte er bare de synlige kulturminnene registrert. Det vil derfor i de fleste tilfellene være nødvendig med ytterligere registreringer av kulturminner, både de som er synlige og de som ikke er synlige på overflaten. Av synlige kulturminner kan blant mange nevnes gravhauger, hustufter, gamle veifar, jernvinneanlegg, dyregraver m.m. Kulturminner som er skjult under overflaten kan for eksempel være boplasser fra steinalderen og frem til middelalderen, graver uten markering, kavlbroer i myr, helleristninger m.m.
Registrering etter kulturminner som er synlige på markoverflaten skjer normalt ved at arkeologen går over de områdene der det er potensial for automatisk fredete kulturminner (fornminner). Eventuelle fornminner måles som oftest inn med håndholdt GPS (en nøyaktighet på under +/- 10 m), og plottes på kart. Kulturminnene dokumenteres ved mål, beskrivelse og i noen tilfeller foto.
Fremgangsmåten for å registrere kulturminner som ikke er synlige på overflaten kan grovt sett deles i to; en metode for bruk i utmark, og en annen på innmark.
I utmark foregår registreringen ved at man graver små prøvegroper (prøvestikk) for blant annet å påvise eventuell bosetting. Prøvestikk er små kikkhull i bakken. I praksis vil det si at det med spade graves ruter på 0,5 x 0,5 meter i områder som ut fra beliggenhet og grunnforhold ansees som potensielle for tilhold i forhistorisk tid og middelalder. Den oppgravde massen gjennomsøkes nøye for å finne tilslått flint, keramikk eller annet som forteller om menneskelig aktivitet. Er en heldig kan en også støte på ildsteder eller rester av hus. Potensialet for å finne slike spor er spesielt stort langs vann og vassdrag.
På innmark foregår registreringene ofte i større skala, ved bruk av gravemaskin. Metoden omtales ofte i fylkeskommunale uttalelser som "registreringer ved hjelp av maskinell flateavdekking". Med gravemaskinen graves det søkesjakter i utvalgte områder av åkeren. Søkesjaktene legges normalt parallelt med 10-15 meters mellomrom, og er gjerne 4 meter brede mens lengden varierer etter topografien på stedet. Etter dokumentasjon av sjaktene og eventuelle spor etter forhistorisk aktivitet, vil søkesjaktene bli gjengravd umiddelbart. På grunn av sikkerhetshensyn og arbeidets karakter bør det alltid være to personer som følger gravemaskinen. Registreringer ved hjelp av maskinell flateavdekking foretas alltid først etter avtale med grunneier, og så vidt mulig før såing eller etter innhøsting. Hvis dette ikke lar seg gjøre kan det bli aktuelt med avlingsskadeerstatning til gårdbrukeren. I de tilfellene hvor tiltakshaver ikke er grunneier, er tiltakshaver den erstatningspliktige. Maskinell flateavdekking er en effektiv metode til belysning av arkeologiske kilder som lenge har vært betraktet som tapt på grunn av markbearbeiding. Metoden er relativt nylig tatt i bruk som arkeologisk undersøkelsesmetode i Oppland , men har allerede rukket å gi oppsiktsvekkende positive resultater. Eventuelle spor etter slettede og overpløyde, skjulte kulturminner vil kunne avdekkes i undergrunnen under pløyelaget. Dette kan være stolpehull, ildsteder, kokegroper, nedgravninger etter gravhauger og rester etter veggvoller. Landskapets topografi samt nærheten til kjente kulturminner spiller stor rolle for å velge denne metoden.
Ved arkeologiske registreringer må tiltakshaver ta ansvar for følgende:
De økonomiske omkostningene som er forbundet med en arkeologisk registrering belastes tiltakshaver, med hjemmel i kulturminnelovens § 10. Før fylkeskommunens arkeologer kan dra på befaring må tiltakshaver skriftlig bekrefte at prosjektbeskrivelse og kostnadsoverslag aksepteres. Budsjetter vil ikke blie sendt kommunene i Oppland eller Statens vegvesen, ettersom det forligger en overenskomst om at de må dekke kostnadene. Fylkeskommunen kan ikke ta seg betalt befaringer og registreringer i forbindelse med mindre private tiltak. Dette kan gjelde tiltak som oppføring av et enkeltstående hus, landbruksveger osv.
Er det påvist automatisk fredete kulturminner vil det ha konsekvenser for den videre behandlingen av saken. Automatisk fredete kulturminner skal i utgangspunktet bevares. I en reguleringssammenheng gjøres det ved at kulturminnet, med et nødvendig vernebelte, reguleres til "spesialområde med formål bevaring", med hjemmel i Plan- og bygningslovens § 25-6. Etterkommes ikke reguleringskravet kan fylkeskommunen fremme innsigelse til planforslaget. Saken vil da gå til mekling og må eventuelt avgjøres av Miljøverndepartementet. Ved øvrige saker søkes det å holde inngrep utenom kulturminner som da sikres på annen måte enn ved en regulering.
I de tilfellene hvor tiltak har stor samfunnsmessig betydning eller det gjelder små inngrep kan det være aktuelt å frigi automatisk fredete kulturminner, eller deler av deres sikringssone på fem meter. Det gjøres ved at tiltakshaver søker om dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelser, jf kulturminnelovens § 8. Rette myndighet i dispensasjonssaker er Riksantikvaren, som tar stilling til om kulturminnet kan frigis. Hvis det gis dispensasjon fra kulturminnelovens bestemmelser vil det som regel bli krevd at tiltakshaver bekoster en arkeologisk utgraving av det frigitte kulturminnet. En dispensasjonssøknad skal stiles til Riksantikvaren, men innsendes via fylkeskommunen som skal forberede saken før den sendes til Riksantikvaren til avgjørelse. Dersom det i forbindelse med plansaker blir søkt om dispensasjon, skal en eventuell dispensasjon foreligge og innarbeides i planen før den kan vedtas av kommunen. Ser mer om prosedyrer under linker til høyre.
Sist oppdatert: 01.06.2012 Publisert: 16.10.2006