Hvor finner vi de eldste kulturminnene?

På fjellet kan man forvente å finne typiske utmarksminner. Dette kan være spor i landskapet som er relatert til eldre, variert bruk og utnyttelse av utmarksressurser. 

Det kan være spor etter bosetning og opphold over kort eller lang tid gjennom tusener av år. Sporene i landskapet kan være etter mennesker med bakgrunn i et jakt- og fangstsamfunn, men det kan også være etter mennesker med tilknytning til jordbruksbosetningen i mer sentrale områder samt fra de øvre dalstrøkene.

 

Jakt og fangst, sammen med fiske, utgjorde livsgrunnlaget fra de eldste tider, og det har utgjort en viktig del av livbergingen helt fram til vår tid i disse områdene.

 

Fangstanordninger av forskjellige slag har eksistert siden steinalderen. I utmarks- og fjellområder er det vanlig å finne fangstgroper, enten enkeltstående eller i anlegg, beregnet på storviltfangst. Fangstanleggene utgjorde en effektiv metode for fangst av elg og rein i fjellet og i skogen. Form, konstruksjon og plassering i terrenget er i hovedtrekk de samme enten det er snakk om groper for fangst av villrein eller elg. Veggen i fangstgropa kan være oppmurt av stein i tørrmur eller treverk. I snaufjellet er den første typen, den såkalte fangstgrava den vanligste. Disse har spesielt vært i bruk til villreinfangst. I skogsbeltet er den andre typen, fangstgropa mest vanlig. Fangstgropa er gravd ned i bakken i løsmasser bestående av sand og grus.

 

Mellom fangstgropene i fangstanlegg både på snaufjellet og i skogbeltet ble det ofte bygd sperregjerder som stengte for de naturlige åpningene mellom gropene. I tillegg kunne det også benyttes ledegjerder til å føre dyra effektivt fram mot fangstgropa. Gjerdene kunne være bygd av stein, trevirke eller annet tilgjengelig materiale. Det er imidlertid sjelden man finner rester av ledegjerder bygget av organisk materiale i dag, men i fjellområdene er det mulig å finne fangstanlegg med ledegjerder av stein.

 

Dyregravene er spor etter en fangstform som var i bruk gjennom et svært langt tidsrom. Hvordan viltet har beveget seg spilte en stor rolle for utformingen av dyregravsystemene. De store systemene som kunne strekke seg over flere kilometer, ble lagt i viktige trekkruter for viltet. De kunne effektivt sperre av hele trekkruten, for eksempel mellom to vannveier eller andre naturlige hindringer. I tilknytning til trekkruter og sikre dyretråkk ved plasser som begrenser viltets framkommelighet vil det være et potensial for funn av fangstanlegg eller enkeltstående fangstgroper. Slike steder kan for eksempel finnes i nærheten av vadesteder, på eid og landtunger der dyra har sine faste trekkveier. Fangstanleggene ligger ofte med 90 graders vinkel på dyras trekkretning. Det er usikkert hvor lenge denne typen fangst hadde sitt eksistensgrunnlag, men dateringer andre steder i landet har vist at to perioder, århundrene omkring Kristi fødsel og vikingtid og middelalder var særlig intensive bruksperioder. Gjennom skriftlige kilder vet vi at  de var i bruk  fram til 1600-tallet. Fangstmetoden ble forbudt ved lov på 1860-tallet.

 

Jakt med pil og bue har vært drevet siden eldste jernalder og helt opp til nyere tid. I utmarks og fjellområder kan det være mulig å finne såkalte bogasteller for slik jakt. Dette er jegerens bueskytterstilling under fangsten, og er ofte lagt til steder som danner naturlige barrierer for dyrenes framkommelighet. Bogastillene er gjerne halvsirkelformede murer lagt opp av steinblokker i tørrmur som skjul for jegeren.

 

Falkefangst har vært en kjent virksomhet i grensefjellene. Falker ble dressert til å drive jakt. Denne jaktformen er avbildet på en stein på Alstad på Toten fra ca. år 1000. Den viser en rytter med en jaktfalk på hånden. Norge og Sverige var viktige leverandører av jaktfalker og vandrefalker til fyrstehusene  i Mellom-Europa og Middelhavslandene. Røros, Oppdal og Dovre finnes beskrevet som steder med fangstområder for falk. Det fortelles ennå om tidligere tiders falkefangervirksomhet i grensefjellene i Sylan og Rørostraktene, og det finnes en rekke høyderygger og drag i 1400-1900-metersbeltet som bærer navn som Falkfangerhøgda. Sporene etter denne virksomheten er imidlertid ikke så lett å finne ettersom de ble bygget som en gamme med nevertekning og torv over et reisverk av tre, men tuftene etter hytter kan finnes som sirkulære forhøyninger 3,5 til 4 meter i diameter. Det er kjent slike anlegg blant annet i Nord-Gudbrandsdalen. Et er rekonstruert og skiltet like nord for Skåbu, langs Jotunheimvegen.

 

Kulturminner kan ha en topografisk tilknytning til vann. Vannet har sammen med andre terrengforhold, vært bestemmende for kulturminnets beliggenhet og plassering. Mennesker har til alle tider ferdes, virket og bosatt seg langs vassdrag. Generelt sett kan man forvente å finne spor etter boplasser allerede fra steinalderen av i nær tiknytning til vann og vassdrag. De gamle boplassene ligger gjerne ved strendene, ofte helt ned i vannkanten, og er ofte konsentrert til utløpsoset av vann. Denne topografiske plasseringen var trolig en naturlig beliggenhet for boplasser tilknyttet jakt, fangst og fiske.

 

Boplassene er ofte vanskelig å finne fordi de sjelden har spor som er synlige på markoverflaten. Å finne dem krever derfor ofte graving. I strandsonen kan man finne utvaskede ildsteder, kokstein og ikke minst redskaper og avlag av stein.Fangststeinalderen i fjellområder gir seg først og fremst til kjenne som boplasser med synlige spor og boplassene er relativt lette å finne gjennom prøvestikking, hvor det graves små prøvehull ned til steril grunn (dvs lag som ikke er påvirket av mennesker og mangler jord). Andre steder, hvor oppholdet har vært av kortere varighet, vil sporene etter menneskelig aktivitet være langt færre eller kanskje ikke synlige i det hele tatt. Slike ”funntomme” områder trenger ikke å bety folketomme områder eller områder som ikke er utnyttet av jeger- og fangstfolk. Det har imidlertid vist seg at å lete eller prøvestikke etter steinaldermenneskets tilholdssteder utenfor de nærliggende områdene tiknyttet vann og vassdrag er meget vanskelig.

 

Utmarka har vært i bruk gjennom årtusener. I dette landskapet ligger kulturminnene spredt og sporene representerer generasjoners arbeid i utmarka. Kulturminnene forteller skogens historie på en direkte måte. Naturen og sporene fra fortida er fysiske uttrykk for økologiske og samfunnsmessige endringer over tid. Hvert av disse kulturminnene er en håndfast bit av fortida.     

 

Kulturlandskapet er det menneskepåvirkede landskapet, og er gjennom ulike tider brukt og forbrukt. Dermed er det en historie bak, et kunnskapspotensiale om oss selv. Kulturlandskapet er jo det området der mennesker har sin forankring, sin identitet og der de utfolder og setter spor etter seg. Det er historien om omdanning og preging med synlige og usynlige spor. Våre dagers inngrep er et ledd i denne omformingen, men vi besitter andre og kraftigere virkemidler enn fortidas. Skogen og utmarka var viktig i økonomien. Utnyttelsen av ressursene i utmarka har hørt med i norsk gårdsdrift så lenge det har vært gårder her i landet, ja forut for dette. Flere steder var utmarka av større økonomisk betydning enn korndyrking og åkerbruk. Den samlede viten vi har om norsk høymiddelalder tyder på at utnyttelsen av utmarksressursene var ganske intens. Slått av for på myrer, voller og heier, seterdrift, fiske, jakt og fangst, produksjon av tjære, jern og kull, sanking av bær og andre vekster. Trolig kan dette bildet forskyves lang tilbake i tid.          

 

Et stort antall mennesker hadde sitt arbeidssted i skogen. Kulturminnene i skogen forteller om utnyttelse av mange forskjellige ressurser og en variert måte å utnytte disse ressursene på. Det er i hovedsak tre kategorier av kulturminner knyttet til fortidas bruk av utmarka.  Det er i hovedsak tre kategorier av kulturminner som er knyttet til fortidas bruk av utmarka:

 

 

Dette er en stor gruppe kulturminner som favner en lang tidsperiode med flere adskilte faser i produksjonen. Det er blitt laget jern fra malm i Oppland i mer enn 2000 år. Vanligst er slike anlegg i Valdres og deler av Gudbrandsdalen. I sør er slike anlegg mindre vanlige. Vi snakker gjerne om fire ulike perioder i jernproduksjon med hver sin type anlegg. Sett under ett består anleggene av en ovnsgrop med slagghaug eller slagvelt i nærheten. Jernframstillingsanleggene ligger gjerne på tørr, selvdrenerende morene, gjerne nær vann eller bekk. Råstoffet i hver av fasene myrmalm, som etter en prosess med tørking og røsting ble brent til råjern i ovnsanleggene. En tommelfingerregel er at finner man jernslagg, så er ikke ovnsanlegget langt unna. Slagg er et avfallsprodukt, som ble kastet vekk, veltet ned en skråning eller skyflet vekk. Slagget er gråsvart, tungt og knudrete, og gir fra seg en metallisk lyd når man treffer det med jordbor eller en kjepp.  

 

Denne første produksjonsfasen strekker seg fra ca. 500 f.Kr. til ca. 600 e. Kr. Anleggene består av en ovnsgrop, denne er ofte vanskelig å påvise og fremstår som regel som et søkk i bakken utpå en brink. Hver ovn i et anlegg er omgitt av et varierende antall groper, hvor det vanligste er fire eller fem. Nedenfor ovnen i bakkehellingen ligger det slaggdunger. Antallet ovner med groper og slaggdunger kan variere, men i et jernframstillingsanlegg fra eldre jernalder er det mest vanlige 3 – 5 ovner. Anleggene er nesten uten unntak plassert mot ei elv på en terrassekant eller brink av løsmasser. Disse anleggene ligger i utmarka opp mot dagens tregrense, i områder karakterisert av fjell og indre fjelldaler.

 

Anlegg fra fase to var i bruk i yngre jernalder og middelalder og fram til svartedauden ca 1350 e.Kr. Anleggene har bestått av en ovn av brent leire med en grop til slaggavtapping i bakkenivå. Man har brukt trekull som brensel, mens man i den eldste fasen brukte ved. Anlegg fra fase 2 ligger derfor ofte i nærheten av kullgroper.  Slagghaugene er atskillig mindre enn i første fase. Også disse anleggene er vanskelige å finne. I Oppland hadde anleggene fra fase 2 oftest bare en ovn per sted, og anleggene er i dag gjerne synlige som en mosegrodd haug ved siden av ei grasmyr. Det kan finnes store steiner nær ovnen som har vært brukt til amboltstein.

 

I middelalderen, fase 3, er mange av anleggene store, med store kullgroper på selve anlegget og gjerne med en tuft etter en enkel bygningskonstruksjon over ovnen.

 

Fra 1500-tallet kommer enda en ny produksjonsmåte med framstilling av "bondejern" i såkalte Evenstadovner. Slike ovner er påvist mange steder i Norge, men er foreløpig lite kjent i Oppland. Denne produksjonen varte ved til ca 1800, da den ble ulønnsom i konkurranse med de moderne jernverkene som kom på 1600 – 1700-tallet. Fase 4 anleggene består av en kraftig grop med en lav ovn av tørrmurt stein. Ovnsgropene kan være godt synlige og ligger oftest i svakt hellende terreng. Slaggvarpene kan danne større eller mindre hauger og ligger litt ovenfor ovnene. Slagghaugen inneholder mye sot. 

 

Framstilling av kull fra trevirke har vært en stor og viktig oppgave i skogen. Kull var viktig, og nødvendig for arbeidet i smia og for å produsere jern fram myrmalm. I en fase av jernproduksjonen ble ovnene fyrt med kull. Senere krevde bergverkene og smeltehyttene på blant annet Lesja og Sel enorme mengder kull. Gårdene i omegnen måtte levere kull til disse.  Det finnes to typer kulturminner, spor etter kullbrenningen tilknyttet hvilke metoder som ble brukt for å brenne fram kullet, kullgroper og kullmiler.  

 

Disse representerer småskalaproduksjon og den eldste metoden for kullbrenning. Reismila kom i bruk først i nyere tid. Kullgropene ser ut som groper eller forsenkninger i markoverflata med en lav voll av jord rundt. Hvis man stikker i dem med et jordbor eller hvis vegetasjonslaget blir skadet vil rester av kullet komme til syne. Kullgropene kan variere ganske mye i størrelse. Noen av dem er relativt små, bare  1 – 1,5 m i diameter, mens de store kan være opp til 10-12 m i diameter. Kullgropene i Oppland dateres hovedsakelig til yngre jernalder - middelalder (800 – 1200 e.Kr.). De settes ofte i sammenheng med kullfyrte jernframstillingsanlegg fra middelalderen. I områder der man finner mange kullgroper er det derfor ikke urimelig at man også kan finne jernvinner og omvendt.  Gropmiler ble også brukt til produksjon av smikull for bruk på den egne gården. Slike groper kan da ligge med nærhet til innmarka. Små groper og mindre ansamlinger med groper kan muligvis knyttes til slik gårdsproduksjon. 

 

Reismila kom i bruk først i nyere tid. De avviker fra kullgropene ved at de var større, og veden ble plassert stående på markoverflata.Produksjonen av kull i store reismiler hører sammen med storskalaproduksjon beregnet for salg til bergverk og smeltehytter. Fra slutten av 1600-tallet og gjennom hele 1700-tallet var bergverk viktig i noen deler av oppland. Enorme mengder skog gikk med til kull og ved i utvinningen av kopper og jern. Store arealer ble avvirket i dette arbeidet som ble avgjørende i mange bygder med dårlige forhold for jordbruk.  Sporene etter ei reismile ser ut som en rund, stor opphevet plattform med grøft rundt. Grøfta er ikke alltid like tydelig. Disse kan inneholde store menger kull, selv om dette er rester etter at kullet ble tatt ut etter brenningen. Noen ganger, enkelte ganger kan man finne miler der brenningen er gått galt og kullet har brent opp. Reismilene hører hjemme i nyere tid og inngår dermed ikke blant de automatisk fredede kulturminnene. Likefullt er de vitnesbyrd om en stor industri, en livsstil og en næring i skogen. Kullbrenningen satte preg på familiene og ikke minst på mennenes hverdag og arbeidssyklus gjennom året.

 

Fangstgroper var effektive feller beregnet på elg og rein. Fangstgroper har vært i bruk gjennom et svært langt tidsrom. Teknikken ble tatt i bruk alt i steinalderen og var i bruk fram i nyere tid. I skogbeltet finnes fangstgroper som har vært brukt til fangst av elg. Fangstgropa er gravd ned i bakken i områder med løsmasser av sand og grus. 

 

Fangstgropene ser ut som dype groper i marka, ca 0,5 – 2 m dype, med en jordvoll rundt. Nede i bunnen av gropa har det vært en trekasse eller trebunn, som låste beina på dyret og hindret det i å komme opp av gropa. I noen tilfeller kan man også finne rester av treverk fra slike innretninger.  Når de var i bruk har gropene vært dypere enn vi ser dem nå. Forråtnelse og mangel på vedlikehold har etter hvert ført til at de har rast sammen, slik som bildet under viser. Fangstgropene kan forekomme enkeltvis, men finnes ofte i lange rekker eller systemer. Avstanden mellom gropene varierer, og i tett terreng og vegetasjon er det ofte ikke mulig å se fra grop til grop. Rekker av groper er plassert slik at de stenger av dalfører og naturlige passasjer i landskapet. Mellom gropene var det ledegjerder av tre eller torv, som tvang elgen til å passere der gropa var.  Hullet i gropa var dekket med kvist, løv og torv eller annet materiale, elgen tok fart for å komme over jordvollen og havnet i gropa. Elgfangsten var en viktig næring i utmarka. Elgen ga kjøtt, skinn og horn, som kunne være nyttig for familiene selv eller som byttemidler. Å ha rådighet over et fangstanlegg har vært en stor rikdom. De største anleggene har krevd mye vedlikehold, kanskje står det en stor organisasjon av mennesker bak opprettholdelsen av et slikt anlegg. Trolig var vikingtid og tidlig middelalder en av de mest intensive bruksperiodene for dyregraver og fangstanlegg. 

 

Elgtrekk og elgens matrutiner har vært bestemmende for hvordan slike system ble utformet. De store systemene, som kan strekke seg over flere kilometer, er lagt i viktige trekkruter for viltet. De kan effektivt sperre av hele trekkruten, f.eks. mellom to vannveier eller andre naturlige hindringer. Stor sannsynlighet for å finne fortidige fangstanlegg vil være i tilknytning til sikre dyretråkk og ved plasser som begrenser viltets framkommelighet. Dette kan f.eks. være i nærheten av vadesteder og på eid og landtunger der dyrene har sine trekkveier. Disse går langs de samme ruter som i tidligere tider (forutsatt at de ikke fysisk har blitt hindret/endret). Fangstanleggene ligger på tvers av trekkretningen. 

 

I snaufjellet er den samme teknikken blitt brukt for fangst av rein, men da er fangstgropene/ fellene oppmurte av stein. Nær grensen for innmarka (spesielt) kan man finne groper beregnet på fangst av ulv, såkalte ulvestuer. Disse er store, steinsatte groper som ofte er dypere enn elggravene.

 

Ferdselsårene kan vise seg i terrenget som stier og hulveier; veier som gjennom århundrers slitasje har skåret seg ned i grunnen.De eldste vegene er hulveier og disse var gang og rideveier. Hulveiene er veifar som pga erosjon og slitasje framstår som dype u-formede grøfter i skrående terreng. Vanligvis er ikke disse veisporene mer enn en meter brede. Når en veitrase ble for dyp og dermed uframkommelig, la man en ny vei ved siden av den første. Derfor kan vi ofte finne både 2 og 3 slike hulveier ved siden av hverandre. Der hvor terrenget flater ut forsvinner vanligvis sporene etter hulveien.   

 

De gamle vegen går høyere i terrenget enn dagens. Dette fordi fortidens mennesker hadde de samme ønsker som oss om å gå tørrskodd. Man hadde brukte derimot ingen veifundamentering og hadde få hjelpemidler. Derfor ble veiene lagt på de tørreste stedene, gjerne på langsgående åsrygger. Veiene fulgte de naturlige ryggene i terrenget, der lendet var tørt, vannet rant til side og snøen blåste av. På slike steder kan man ofte finne spor av hulvei eller at trærne står litt i geledd. Man etterstrebet også å gjøre veiløypa kortest mulig. I nærheten av gamle hulveier kan det finnes gravhauger og tufter etter hus. 

 

Over myrlendte strekninger er det ofte mulig å finne eldre kavlbruer bygd av store tømmerstokker. Disse kan ligge bevart et godt stykke nede i myra alt ettersom myrtorva vokser i høyden. Disse kavlbruene vitner om tidligere tiders forsøk på å lette framkommeligheten og ønske om en tørrskodd reise. De består av minst to lag stokker av hel eller halvkløyvinger. I tillegg kan det være brukt kvist og greiner som underlag. I samme retning som kavlbruene i utenfor myra kan man støte på hulveier.

 

I nærheten av gamle veier og veifar kan vi finne rester etter gamle gårder med hustufter og åkerspor, åkerreiner m.m. Veiene kan også gå gjennom områder med rydningsrøyser eller gravrøyser og gravhauger. Rydningsrøysene favner et vidt tidsrom og kan tilhøre periodene fra yngre steinalder og fram til vår tid. Beliggenheten er gjerne i hellende terreng på morene med høy bonitet. Man kan også finne gravrøyser langs gamle ferdselsårer. Disse varierer i utseende og kan være vanskelige å oppdage.

 

Tjære var et viktig produkt fra skogbruket. Vi vet at folk har brukt tretjære allerede i forhistorisk tid, bl.a. til impregnering av båter. Råstoffet var stubber og røtter fra furuhogst. Prinsippet for tjærebrenning er enkelt, det gjelder å varme opp trerøttene eller ”spiken”, så harpiksen renner ut, uten at veden tar fyr, da kan hele mila brenne opp i en eksplosjonsartet brann.   Det finnes flere måter å brenne tjære på. I Oppland mest vanlig. Tjæremiler i myr er kanskje den eldste typen. Gjennom 14C-dateringer er disse milene datert til ca 1000 – 1800 e.Kr. Denne typen miler er hittil ikke kjent i Oppland, bare i Trøndelag. På Lillehammer, nede ved Mosodden, er det nylig datert en tjæremile fra vikingtid.

 

Tjærehjellen knyttes først og fremst til nyere tids tjæreproduksjon med brenning av tjære fra avfallsproduktene fra trekullbrenning og tømmerhogst. Sporene etter tjærehjellen ser ut som en traktformet, svakt synlig grop i bakkeskråningen med en jordvoll rundt, oftest 4 – 8 m vid (sett inn tegning). Det finnes også tjæremiler der anlegget med avløpsrenna er plassert i en skråning i bakken eller tjærehjell bygd opp som tørrmuring av stein.

 

 

En annen type boplass er spor etter gårdsanlegg fra bronsealder og jernalder. I de siste åra har det blitt funnet mange slike anlegg i dyrket mark. I disse periodene besto gårdene av langhus der taket ble båret av stolper som ble gravd ned i jorda. Ved å fjerne matjordlaget med gravemaskin framstår avtrykkene etter stolpene, vanligvis som mørke tegninger mot den lysere undergrunnen som på bildet nedenfor. Spor etter ildsteder og kokegroper er også vanlige å finne på slike boplasser.

 

Jernaldergårdene ligger typisk under dyrkamark, nær eksisterende gårdstun. For å danne prognoser er det en rekke hjelpemidler arkeologene benytter seg av. Først og fremst er de topografiske forholdene avgjørende for om det kan finnes spor under dyrkamarka eller ikke. Etter det vi vet i dag ser det ut som at høydedrag, svake hellinger, endemorener og gamle elveavsetninger har vært foretrukket som bosetningsområder i forhistorisk tid. Felles for slike områder er at det er lettdrenerte løsmasser i grunnen. Vi vet også at menneskene i forhistorisk tid gravla sine døde i nærheten av der man bodde. Det vil si at gård og grav var knyttet nært sammen. Denne kunnskapen er svært nyttig for oss i dag. Er det registrerte gravhauger i nærheten vil man ganske sikkert kunne påvise bosetningsspor. Imidlertid er svært mange gravhauger fjernet i forbindelse med 1900-tallets jordbruksmetoder. Derfor er det viktig å benytte seg av eldre litteratur som beskriver topografi og liknende. Gerhard Schönings reisebeskrivelser fra 1700-tallet er svært nyttig å ha for hånden i så henseende.