Reisebrev fra kokkelærling på Sardinia

Sardinia 2007

Det hele startet med et brev i posten der det sto at Internasjonalt Service kontor på Hamar hadde ansvar for å sende lærlinger til utlandet igjennom Leonardo da Vinci prosjektet. Det var først da jeg begynte å tenke på å dra, men la det vel egentlig litt i fra meg, siden jeg var litt usikker på hva jeg ville. Men da fristen begynte å løpe ut tok jeg aksjon. Bestemte meg for å søke og det gjorde jeg.

Jeg fikk en telefon fra Pål Tvete, han sa han var veldig interessert på å få meg inn på intervju sånn at han og Gard Tekrø fikk bli litt bedre kjent med meg. Vi avtalte å møtes, og samme dag var det informasjons møte for de som hadde fått vite at de skulle få dra ut. Jeg hadde da satt opp Frankriket som sted jeg ønsket å dra til, men det ble ikke sånn etter hvert. Jeg havnet på Sardinia med to andre fra Hedmark.

Da jeg først fikk vite at jeg skulle jobbe på en Michelin stjerne restaurant, så ble jeg vel litt sjokkert. Jeg hadde vel ikke så stor tro på meg selv, men da jeg fikk tenkt litt mer over det var det kanskje ikke en så dum idé likevel.

Det var en merkelig følelse å sette seg på flyet fra Norge til Roma og faktisk vite at nå skulle jeg ikke hjem igjen på 14 uker, men det ser ut som om jeg har klart det og. Da vi kom frem i Alghero, som var den byen vi skulle bo og jobbe i. Var klimaet noe litt annet enn i Norge, man kan vel si at det var varmt. Sommer sesongen var riktig nok over, men vi var innmari glad for å få litt sol på kroppen.

De første tre ukene var det språkkurs på en språkskole som het Pintadera, våre to kontakt personer Nicola og Angela var utrolig hjelpsomme og tok imot oss med åpne armer fra første stund. Vi skjønte ikke mye den første uken, men etter hvert som tiden gikk fikk vi med oss det viktigste og kunne faktisk bestille oss mat, eller spørre oss frem i butikker på Italiensk.

Vi var tre, fra Hedmark alle sammen. Vi fikk tildelt en leilighet i fjerde etasje i en blokk bygning. Det visste vi før vi dro, for Gard hadde vært der nede og sett på stedet. Man kan vel si at de første turene opp trappene var en smule uvant. Men vi vente oss på med det også. Leiligheten var kjempe flott, fliser på alle golv, et kjøkken og hvert vårt soverom. To med dobbelt senger og et med to singel senger. Så vi trakk kort om hvem som skulle ha singel rommet. Og det ble meg. Vi trivdes kjempe godt sammen, så klart ble det litt gnisninger, men det sier seg selv da man skal bo tre helt ukjente mennesker sammen. Så da gutten måtte holde ut med to fnise jenter skjønner jeg det godt at han måtte ha litt tid for seg selv.

Da de tre første ukene var over hadde alle tre vært og sett seg rundt på arbeidsplassen vi skulle jobbe på. Jeg jobbet på Ristorante Andreini, som ble drevet av Cristiano Andreini og hans bror Gianluca. Det var en ubeskrivelig følelse å gå inn i restauranten for første gang, det var litt annet enn det Høyfjellshotellet jeg til vanlig jobber på i Norge. Fikk inntrykk av at det kom til å bli trangt og ganske hektisk, noe som til tider stemte ganske bra. Det var smalt, og ting sto tett i tett, og skulle du ha noe, måtte du planlegge i hodet ditt så ting ikke krasjet med hva alle andre på kjøkkenet skulle bruke.

I starten var det veldig vanskelig og skjønne hva alle sa, siden jeg ikke var så selvsikker på språket så ble det til at jeg ikke snakket så mye. Nicola var innom en gang i uken å så til at alt var som det skulle og at jeg lærte noe. Og det gjorde jeg. For meg har de 14 ukene her vært helt fantastiske både for kunnskapen, kulturen og det å treffe nye mennesker. Ikke bare jobbet jeg gratis, men det falt meg aldri inn at jeg ville ha betalt heller. For hvem kan ta betalt for kunnskap du kan bruke, og vil huske resten av livet ditt.

Man skulle kanskje tro at de kappet hode av deg da du gjorde noe galt, men det var ikke tilfellet her. Når jeg hadde gjort ferdig et produkt fikk jeg alltid tilbake meldinger på hvordan det så ut, og hvordan jeg kunne gjøre det bedre. For det var på ingen måte perfekt, men jeg fikk alltid et klapp på skulderen når noe var gjort bra.

Fra dag 1 fikk jeg fortalt fra første trinn hvordan de enkelte rettene var satt sammen. Når man har mange elementer på en tallerken skal ting stå i forhold til hverandre, og hvilken konsistens de har. Dette sier sikkert ikke dere noe, men for meg var dette utrolig viktig å lære. Jeg fikk kunnskap om hvordan man lager pasta fra bunnen av, og hvordan man skal tilberede, fylle og lukke dem godt nok for at et produkt skal se ut som en maskin har laget det.

Følelsen av å føle seg inkludert var der, definitivt. Det var ingen som snudde ryggen til deg og trodde at dette kunne du, kanskje noen ganger kunne jeg det og. Men for det meste var det nytt og spennende, så jeg lyttet med iver hver gang noe nytt ble fortalt. Alt gikk fra fersk fisk til å skrelle poteter. Fisken kom umaget, så vi måtte ta av skjellene, gjellene, og ta ut det som var inni. Så jeg fikk frisket opp den prosessen som jeg nesten hadde glemt fra da jeg var liten. Så ingenting ble kastet, bare det som ikke kunne brukes til noe annet igjen.

Jeg har masse oppskrifter og måter jeg kan lage mat på som jeg gjerne vil dele med andre og som jeg vil ta med meg videre i livet. Dette er en opplevelse jeg har vokst på, og jeg er stolt av meg selv som har tatt sjansen og brukt den. Kunne sikkert snakket i en hel dag om alt jeg har lært og hvordan jeg lærte det, og ikke minst hvordan man gjør det, men det er kanskje ikke like interessant for alle andre som det er for meg, så det får jeg la vente til en annen gang.

Det er som mange sier, det var hardt, men jeg må si det var virkelig verdt det. Selv om man slet litt med språket og ikke skjønte helt. Noen ganger visste man ikke hvor en skulle gjøre av seg, men alt kom i alt tilbake til det at det har vært en nyttig opplevelse og det er noe man kanskje ikke får gjøre igjen. Om man da ikke tar initiativ til det selv. Noe jeg forhåpentligvis kommer til å gjøre om en stund.

Jeg var så heldig å få ta del i en videre bygging av det språkkurset jeg allerede hadde startet på, så jeg havnet på en gruppe med 5 utrolig spennende og forskjellige personer. Vi stiftet bånd, og snakket løst og fast om alt både på skolen og utenom skolen. Vi blandet kultur og språk, jeg var norsk, en tysk, en sveitsisk, en australier, en sør afrikaner, og en spesiell jente fra sveist, som var halvt av halvt med flere land. Så kulturelle forskjeller kom tydelig frem. Men vi lærte godt hverandre å kjenne, og jeg fikk nye venner for livet.

Vi tre som bodde sammen var så heldige å få være med en av våre lærere til en av hennes beste venners hjem sted. Det var en vingård, vi fikk se vin rankene, selv om de var ferdig plukket. Det var oliven ranker som ikke var plukket. Grønnsaker i massevis, så når vi skulle lage oss middag der var det bare å gå ut i hagen å plukke det man trengte til å lage den maten man ønsket. De to andre jeg bodde med fikk se hvor de laget vinen, de hadde til og med honning. Jeg sto og laget mat, så jeg fikk ikke sett det, men jeg har sett bildene i etter tid, og ja, jeg er misunnelig.

Jeg og to andre fra språkkurset jeg var på den siste tiden bestemte oss for å dra på en vingård, en annen vingård. Dette var noe annet enn en privat vingård, her ble all Algheros vin produsert, nemmelig Sella & Moska. Det var utrolig å gå der å titte, det var viner fra slutten på 80 tallet. Ikke at jeg er noen vin entusiast, men det var utrolig spennende å se.

Utenom jobb og skole ble jeg kjent med en venne gjeng fra en by på Sardinia, nærmere bestemt Bosa. Det var merkelig, vi tre satt på et utested i gamlebyen. Plutselig setter det seg en gjeng med unge mennesker seg ned. Og vi er jo nysgjerrige av natur, så vi spør. Hvor er dere fra, gamle er dere. Etc.. Dermed var samtalen i gang, nye vennskap var stiftet. Vi gikk ut flere ganger med disse menneskene.

For meg var møtet med Italienske mennesker veldig annerledes enn det å møte nordmenn. Jeg gikk hver dag forbi en mann som jobbet på en bygning der de muret opp igjen utsiden av veggen, og hver dag sier mannen: Ciao. Som om han skulle kjenne meg, noe han da ikke gjorde. Svarte jo selvfølgelig høflig tilbake hver gang jeg da gikk forbi.  For meg var Alghero en by der alle kjente og visste hvem alle var, og var det noe galt hjalp de hverandre. Det var ikke sånn at de snudde ryggen til hverandre, manglet du en jobb, ja da fant de en jobb til deg. Det var ingenting som var vanskelig. Så det å lære en annen kultur å kjenne, det er virkelig verdt det.