Sentralisering - med bind foran øynene!

Innlegg publisert i dagens GD og OA:

Nasjonal Transportplan ble lagt fram skuddårsdagen. Det er visstnok den dagen kvinner har mulighet til å gjøre frierier, men den framlagte planen kan neppe oppfattes som noe frieri fra samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppa og trafikketatene hun styrer over. Ikke fordi viktige prosjekter i vår region er uteglemt. Ikke fordi det blir en evig diskusjon om for små rammer til investering i infrastruktur. Heller ei på grunn av den mangelfulle jernbanesatsingen, men på grunn av at man stilltiende og blindt aksepterer at det er i de sentrale områdene veksten og investeringene skal komme. På mange måter er det en fallitterklæring til regjeringen som skal følge opp målet om å ta hele landet i bruk.

I den lange prosessen med å utarbeide Nasjonal Transportplan, virker det som om SSB har vært større premissleverandør enn politikerne og samfunnet. Vi får slått fast at innbyggerne i Oslo-gryta vil bli 450 000 flere fram til 2040 uten at noen spør om dette er fornuftig. Dette er blitt en vedtatt sannhet, både gjennom Statens Vegvesens og Jernbaneverkets arbeid. Hvorfor har det blitt slik? Fordi disse sektoretatene ikke har ansvar for å stille slike overordnede spørsmål.

Det er viktig å erkjenne at resten av Østlandet er avhengig av god kommunikasjon til og fra, og ikke minst gjennom Oslo. Likevel får vi nå, gjennom nylig framlagte NTP 2014 – 2023 en politikk der vi skal bygge infrastruktur der det er mest utvikling. Vi anerkjenner i for liten grad at infrastruktur også genererer utvikling. Sentralisering avler og forsterker sentralisering. Vi bør spørre oss: Er samfunnet tjent med å legge til rette for at utviklingen i stadig større grad skal foregå rundt Oslo? Er dette bærekraftig? Ikke fra vårt ståsted. Ikke fra Oslos eget ståsted.

På Østlandet finnes det tre muligheter for å utvikle sterkere bo-, arbeids- og serviceregioner som er utenfor timen fra Oslo-gryta: Sarpsborg, Fredrikstad og Halden, Grenlandsområdet med Skien og Porsgrunn, og ikke minst Mjøsbyene. For å få til dette må det være en vilje til å satse på infrastruktur også internt i disse regionene. En slik satsing vil kunne avlaste presset på Oslo-området og skape utvikling i vårt. Det vil kunne innebære fire-felts E6 og Rv4 fra rundkjøringa på Biri i alle tre retninger. Fire felt mellom Mjøsbyene vil redusere reisetiden med buss og bil og skape et langt større og mer dynamisk arbeidsmarked. Ikke minst må sammenkobling av Gjøvik- og Dovrebanen løftes opp som en viktig satsing. Ikke som samferdselsprosjekt alene, men som et nasjonalt samfunnsutviklingsprosjekt.

Selv om det er viktig å prioritere prosjekter i riktig rekkefølge i våre innspill til NTP, må det også være mulig å ha to tanker i hodet samtidig. Både til og fra Oslo, men også internt i regionene. På denne måten kan man sikre en mer framtidsrettet og bærekraftig utvikling på Østlandet. Vi må anerkjenne at infrastruktur og kommunikasjon skaper utvikling og ikke stilltiende akseptere premissen om det motsatte. De statlige etatene med sektoransvar har ikke i oppgave å tenke en slik helhet, det er politikernes. Vi må hjelpe stortingspolitikerne å tenke helhet og ikke falle i fellen å akseptere premissene og med bind foran øynene forsterke sentraliseringen.